- Den store taperen
2008 har vært en spennende får for profesjonell boksing.
Vi har fått servert en rekke fantastiske kamper, nye rekorder, nye stjerner og overraskende resultater.
Vi fikk også servert det som må være tidenes slappeste tungvektskamp.
For de som ikke umiddelbart vet hva jeg mener, så er det snakk om forrige helgs sovepille av en kamp mellom Nikolai Valujev og Evander Holyfield.
Publikumsuvennligheten i denne kampen har dessverre blitt overskygget at bråket rundt poengavgjørelsen (Valujev MD12).
Holyfield-fansen kaller det for en «bortdømming» uten egentlig å tenke over hva som faktisk ligger i det ordet.
Et bortdømming er når «alle» mener det motsatte av hva dommerne kommer frem til.
I dette tilfellet er det mange som mener avgjørelsen var riktig, inkludert flere av journalistene som satt ringside.
Det vi har da er ikke et «røveri», men en «omdiskutert avgjørelse», intet mer.
Vi hadde fått den samme stormen fra Valujev-fansen dersom det var Holyfield som fikk tilkjent seieren.
De som har sett en del boksing har sett langt verre enn dette.
For å si noe om selve kampen, så var det rett og slett trist å se hvor middelmådig Nikolai Valujev - en av verdens antatt beste tungvektere - egentlig er når han ikke får servert en bokser som står stille foran seg.
Alle de boksere (på et visst nivå) som har holdt seg i bevegelse har vært et mareritt for ham.
Da snakker vi Larry Donald, Ruslan Tsjagaev, Jean-Fancois Bergeron og den 46 år gamle Holyfield.
I en alder av 35 år og med over femti kamper bak seg, er det lite trolig at han noensinne vil bli bedre enn han er nå.
Toppen er nådd og han er på vei ned.
Det eneste han beholder er størrelsen, men på en annen side, så var det kanskje alt det han noensinne har hatt?
Det var alltid størrelsen som var en faktor i kampene hans, aldri teknikken eller hurtigheten.
Jeg tror de fleste som har litt greie på boksing ser med en gang at Valujev ikke ville ha kommet i nærheten så langt dersom han var 185 cm/100 kilo i stedet for 213 cm/140 kilo.
Det er lenge siden vi sluttet å forvente noe av Valujev, men det sier likevel en del om ham når han likevel klarer å skuffe så ofte.
Nikolai Valujev er en stor mann, ikke en stor bokser.
*****************
Valujev vs. Holyfield ble for øvrig direktesendt til over 100 nasjoner (102 for å være eksakt).
Til å være en kamp «ingen ville se» var det jammen stor interesse likevel.
For øvrig var det også to andre kamper denne måneden som også gikk ut til over 100 land.
Manny Pacquiao vs. Oscar De La Hoya ble vist i 130, mens Vladimir Klitsjko vs. Hasim Rahman kunne ses i 112.
Det skal bli interessant å se hvor mange land som blir med når Manny Pacquiao møter Ricky Hatton den 2. mai 2009.
Gitt de tøffere økonomiske tidene tror jeg ikke den kommer til å overgå Hatton vs. Mayweather (Desember 2007) som ble vist i 182 land, men 140-150 burde absolutt være mulig når to av verdens største boksere braser sammen.
****************
I denne ukens arkivrunde skal vi tilbake til 1924.
Avisen National Police Gazette ble stiftet av en George Wilkes allerede i 1845, men fikk hadde sin glansperiode på slutten av 1800-tallet da Richard K. Fox var redaktør.
Fox' forrettningside var enkel.
Han fikk journalistene sine skrive om ting som folk var opptatt av, hvilket i praksis viste seg å være sex og sport.
Resultatet var at National Police Gazette ble en av de største avisene i Amerika med et opplag på fem millioner aviser pr. uke, og ettersom boksing var den største idretten (sammen med baseball), ble det også en viktig nyhetskilde for sporten, spesielt på 1880/90-tallet da alternativene var få.
National Police Gazette hadde riktignok tapt mye terreng til andre aviser og bokseblader som Ring Magazine og Boxing Blade innen utgaven vi skal ta nærmere for oss i dag ble publisert den 24. april 1924.
Bokseren som prydet forsiden av denne utgaven var Abe Goldstein, også kalt «The Harlem Hebrew».
Goldstein hadde vunnet VM-tittelen i bantamvekt (53,6 kilo) en drøy måned i forveien og var dermed den siste stjernen i sporten.
Det som er interessant å vite i forbindelse med boksing på 1920-tallet er at jøder utgjorde den største etniske gruppen i sporten på denne tiden, med irer, italienere og afroamerikanere som de tre neste store gruppene.
Det bildet er helt annerledes i dag - jeg tror ikke jeg kan nevne mer enn 4-5 stk. aktive jødiske boksere, men på 1920/30-tallet fantes de i tusenvis.
Faktisk, mellom 1910-40 var det så mange som 26 jødiske boksere som på et tidspunkt holdt en VM-tittel.
Noen kjente eksempler er Benny Leonard, Barney Ross, Maxie Rosenbloom, Battling Levinsky og Ted «Kid» Lewis.
Dette er noen av de største navnene i boksehistorien.
Abe Goldstein var ikke blant de store, og er i stor grad glemt i dag.
Han tapte bantamvektstittelen til den like glemte Eddie «Cannonball» Martin allerede i Desember dette året.
Avisen tar også for seg tungvektskampen mellom Luis Firpo og Al Reich, som var over i løpet av 95 sekunder.
Firpo er mest kjent for å ha tapt en av tidenes mest dramatiske VM-kamper, og vil neppe noensinne bli glemt.
Han møtte Jack Dempsey om VM-tittelen i New York i 1923 og fikk det til å se ut som et tronskifte kunne være på gang da han slo Dempsey ut av ringen i åpningsrunden.
Dempsey kom seg imidlertid opp og inn i ringen igjen og vant på knockout i annen runde.
Totalt var det elleve nedslaginger på 237 sekunder!
Les mer om denne fantasiske kampen her - http://www.boxrec.com/media/index.php?title=Fight:17606
Eller se den på YouTube! her - http://www.youtube.com/watch?v=eoSEEXIe6Gg
Ellers inneholder ikke avisen noe av virkelig interesse, men til gjengjeld fant jeg det sykeste bildet jeg noensinne har sett!
Det bildet skal få tale for seg selv.
God jul!
Permalink
Del med andre- Superstjernen som fryses ut
To ting overrasket meg i forbindelse med forrige helgs tungvektskamp i Tyskland mellom IBF/WBO-mester Vladimir Klitsjko og tidligere (ekte) verdensmester Hasim Rahman:
1. ) At Rahman faktisk holdt ut helt til syvende runde.
2. ) At interessen rundt kampen var så liten i USA at det ikke var en eneste amerikansk journalist tilstede i arenaen.
Spesielt det siste punktet er noe å legge merke til, for det er nærmest å betrakte som en ny bunnrekord når det gjelder USAs interesse rundt Klitsjko-brødrene (og Hasim Rahman for den saks skyld).
Jeg synes det er merkelig at to boksere som er så populære i Europa kan floppe så fullstendig i USA som det Klitsjko-brødrene har gjort.
De selger ikke billetter, de selger ikke på Pay Per View og seertallene de leverer når kampene deres vises gratis er heller ikke noe å skryte av.
TV-kanalen HBO, som Vladimir har kontrakt med, har nå mer eller mindre gitt opp kampen om å gjøre Vladimir til stjerne «over there», og mye tyder på at han kun vil bokse i Europa fremover - med mindre det dukker opp et stort amerikansk navn som kan utfordre ham.
HBO sier de nå heller vil satse på Chris Arreola - en latin-amerikansk tungvekter som besitter kun en brøkdel av ferdighetene Klitsjko har, men parkerer likevel ukraineren når det gjelder seertall.
Så viktig er det altså å nasjonaliteten i orden i bokseverden.
Det er ingen positiv trend vi er vitne til her, for hvis interessen er så liten rundt Klitsjko er den ikke noe større for noen andre europeiske tungvektere.
Klitsjko er den desidert beste tungvekteren i verden og vies mye mer oppmerksomhet enn noen av de andre europeiske tungvekterne i dag.
Nikolai Valuev har f.eks. kun vært å se på amerikansk TV ved to anledninger, og amerikanske boksetilhengere har knapt hørt om nye (europeiske) stjerner som Alexander Povetkin og Ruslan Chagaev.
Interessen for europeiske tungvektere er bare ikke der.
I verste fall ender det med en situasjon der de beste europeerne nærmest boikottes av amerikansk TV og media, slik tilfellet mer eller mindre er når det gjelder asiatisk boksing.
Der snytes amerikanske boksetilhengere for muligheten til å se noen av sportens beste utøvere - det er kun de aller beste asiatiske bokserne slår igjennom i USA.
Da snakker vi Manny Pacquiao-nivå.
Og hva er vel oddsen for at det dukker opp en europeisk «Pacman» i tungvektsklassen?
************
Polske Tomaz Adamek ble vinneren i den siste virkelige VM-kampen i 2008 da han beseiret Steve «USS» Cunningham på poeng torsdag 11. desember.
I følge de som har sett cruiservektsoppgjøret var de tolv rundene en klar kandidat til «Fight of The Year».
Mange rynker på nesa bare de hører ordet «cruiservekt», men det er noe som henger igjen fra «gamle dager», da cruiservektklassen var en oppsamlingsklasse for små tungvektere og utrente lett-tungvektere.
Faktumet er at dagens cruiservektklasse er blant de sterkeste og mest spennende i sporten, og hvis du er hektet på tanken om at «ingenting kan måle seg med tungvekt», så dette:
Flere av tidenes beste tungvektere var menn av samme størrelse som den gjennomsnittlige cruiservekter (90 kilo).
Joe Louis, Rocky Marciano, Jack Dempsey, Gene Tunney, Ezzard Charles, Floyd Patterson, m.fl. ville alle ha vært cruiservektere dersom de hadde bokset i dag.
Fremdeles noen som rynker på nesa?
*****************
Denne uken har jeg gravd frem januar-mars(!) utgaven av Universal Boxing Review fra 1970.
Dette bladet ble publisert ut fra London på 1960-70-tallet og var hjertebarnet til den respekterte bokseksperten/historikeren Gilbert Odd - «Britain's Leading Boxing Historian», som faktisk står under navnet hans i bladet.
Hovedartikkelen er hyllest til den gamle tungvektskongen Rocky Marciano, som omkom i en flyulykke i august 1969.
Det tema var vi innom for ikke lenge siden, så vi hopper videre til saken der den tidligere britiske mesteren Jack Hyams forteller om da han kjempet mot den legendariske Jock McAvoy om den britiske mellomvektstittelen i 1937.
Vi tenker ikke mye på britiske titler i dag, men på denne tiden var en britisk tittel verdt mye mer enn mange av dagens såkalte «VM-titler».
Grunnen er at konkurransen om en britsik tittel var mye, mye tøffere den gang enn hva tilfellet er i dag.
Promotor Frank Warren utalte i fjor at britisk proffboksing er inne i en gullalder, og mens det stemmer at boksing er større enn på lenge på de britiske øyer, er det likevel langt fra en gullalder sammenlignet med hva tilfellet var i mellomkrigstiden.
For å være mer konkret:
I dag her det ca. 650 aktive proffer i Storbritannia, som er mer eller mindre jevnt fordelt på 17 vektklasser (ca. 38 pr. klasse).
I 1930-årene var tallet nærmere 6000(!).
Den gang var det også kun åtte vektklasser - altså ca. 750 utøvere pr. klasse.
Det er flere en enkelte av dagens vektklassker har gobalt i dag.
Så en skjønner da at å være britisk mester i gamle dager var noe adskillig større enn det er i dag.
En annen interessant sak i denne utgaven av Universal Boxing Review er at bladets medarbeidere mener at Joe Frazier er «best bet as the next world's heavyweight Champion».
Tipset stemte bra - Frazier vant den lineære VM-tittelen samme året og holdt den frem til han ble brutalt detronisert av George Foreman i 1973.
Ellers inneholder bladet artikler om:
- New Zealands legendariske tungvekter, «Tough» Tom Heeney.
For oss nordmenn er det kanskje interessant å vite at vår egen Otto von Porat beseiret Heeney på poeng kort tid etter at han (Heeney) hadde tapt VM-kampen sin mot Gene Tunney i 1928.
- Storbritannias beste fluevektere.
Britisk boksehistorie er spekket med sterke navn i denne klassen, de fleste fra den overnevnte gullalderen i mellomkrigstiden.
- En artikkel om gamle Wembley Stadium og de største boksekampene avholdt der.
I det hele tatt mye artig stoff.
********************
- Uten tvil verdens beste
En kan ikke annet enn å måpe etter å ha sett helgens kamp mellom Manny Pacquiao og Oscar De La Hoya.
Det er nå hevet over enhver tvil at den lille filippineren vi helst kaller «Pacman» er verdens beste proffbokser i dag.
Ingen andre boksere i dag har imponert så mye og så kontinuerlig i løpet av de siste årene som det Pacquiao har gjort.
Helgens «beatdown» av den større og sterkere Oscar De La Hoya er bare den seneste i en lang rekke sterke resultater som Pacquiao nå kan vise til, og det er mer eller mindre en «no brainer» at han blir utnevnt til Fighter of The Year 2008.
Den æren kommer ikke bare for å ha totalt utklasset De La Hoya - noe ingen andre noensinne har klart (utklasset altså) - men også for å ha slått Juan Manuel Marquez og David Diaz.
Hvem kan konkurrere med en bokser som har slått tre av de beste bokserne fra tre forskjellige vektklasser i løpet av de siste tolv månedene?
Manny Pacquiao er det som i proffbransjen kalles en «special fighter» - unik - og vi er heldige som har sjansen til å følge karrieren hans.
Det kan bli lenge til vi får gleden av å oppleve en ny «Pacman».
Hvem som blir neste motstander for Pacquiao gjenstår å se, men det snakkes allerede om en kamp mot britiske Ricky Hatton i London i løpet av våren.
Pacquiao vs. Hatton er pr. i dag den største kampen som boksesporten har å by på, og slike gullgruver har en tendens til å tvinge seg frem.
Det er bare å glede seg til 2009.
*************
Noen av dere som har lagt merke til at Evander Holyfield nå har dukket opp på WBAs utfordrerliste for tungvektklassen?
Han var ikke å se på listen da han fikk tilbud seg å møte Nikolai Valujev for noen uker siden.
Etter WBAs egne regler ville han dermed ikke kunne ha kjempet om beltet.
Men nå som kampen er signert dukker gamle Holyfield sannelig opp på 12. plass - uten å ha bokset en eneste kamp i mellomtiden.
Jeg tror vi alle vet hva det er som $tinker her...
*************
I denne ukens arkivdykk har jeg funnet frem juli 1991 utgaven av det boksebladet Boxing Outlook.
Boxing Outlook var et britisk blad som kun eksisterte drøyt års tid på begynnelsen av 1990-tallet.
I følge en av journalistene som skrev for bladet klarte aldri Boxing Outlook å ta opp konkurransen med konkurrentene Boxing News og Boxing Monthly.
Bladet tapte penger og ble lagt ned etter bare femten utgaver.
I juli 1991 utgaven var det tidligere tungvektsmester Sonny Liston som prydet forsiden, med den angivelige innrømmelsen «I threw the Ali fight».
Historien fortelles av Peter Keenan Jr, sønn av den skotske bantamvektsmesteren, som var en nær venn av Liston.
I følge Keenan Jr., som da var tolv år gammel, skal Liston ha fortalt ham at han (Liston) la seg i kampen mot Cassius Clay i 1964 - den kampen der han blir utbokset og gir opp etter syvende runde på grunn av en skulderskade.
Denne teorien har svirret siden resultatet ble annonsert, og Liston-tilhengere har alltid klamret seg til den - at Liston kunne ha vunnet hvis han ville.
Faktumet er dog at Liston - enten han ville eller ikke - tok i mot mye juling så lenge den kampen varte og var tydelig hoven i skulderen etter kampen.
Når en ser hva Clay/Muhammad Ali gjorde senere i sin karriere er det vel nokså absurd å tro at han ikke ville slått 1964-versjonen av Liston uten hjelp?
Og hvis Liston faktisk egentlig var uslåelig i 1964, hvorfor var han aldri den samme bokseren etter Ali-kampen?
Sonny Listons liv og karriere er for øvrig snart på å se på lerretet/DVD i den kommende spillefilmen «Phantom Punch» - http://www.phantompunchmovie.com/index.php
Ving Rhames har hovedrollen og burde egne seg bra i rollen.
Boksefilmer har imidlertid en tendens til å bli enten eller når det gjelder kvalitetsikring av historiske fakta, og jeg må si jeg blir noe skeptisk når jeg ser tittelen «Phantom Punch» etterfulgt av undertittlen «Before Tyson, There Was Liston».
«Phantom Punch» refererer til selvsagt til slaget som Ali slo ned Liston med i returkampen - det slaget Listons tilhengere hevder at aldri traff, men som andre motstrider og som opptaket av kampen tydelig viser at var et solid treff.
Konspirasjonsteorier er ofte mer irriterende enn fasinerende, så la oss håpe «Phantom Punch» ikke blir en ny «The Hurricane», dvs. at regissøren har falt for fristelsen til å fortelle en god historie fremfor en sann historie.
En annen interessant artikkel i denne utgaven av Boxing Outlook omhandler nykommeren James Toney, som få uker tidligere hadde tatt VM-tittelen i mellomvekt fra Michael Nunn i spektakulær stil.
«Is James Toney For Real?» heter saken, og er artig lesing med tanke på at Toney så vidt var i gang med sin eventyrlige karriere på dette tidspunktet.
Toney fulgte opp seieren over Nunn med å vinne titler i super-mellomvekt og cruiservekt.
Han slo også John Ruiz om WBA-tittelen i tungvekt i 2005, men ble fratatt beltet da han avla en positiv dopingprøve etter kampen.
Det siste har gjort mye for å sverte Toneys legende.
Michael Nunn? Nunn klarte aldri å komme seg helt etter tapet for Toney.
Han ble riktignok verdensmester i super-mellomvekt, men magien var definitivt borte og han bokset for småpenger da han i 2004 ble tatt for narkotikaforbrytelser og dømt til 24 år i fengsel.
Ellers er det interessante saker på Ray Mercer, Al «Bummy» Davis, Robbie Regan og Colin McMillan for de som er kjent med de navnene.
- En historisk pubgjenger
3
- Forandring fryder
2
Lot vi oss blende?
3
Proffboksingens «Dream Team»
1
Et comeback for norsk boksing
2
Korrupsjon på helsa løs
Hardtslående observasjoner - uke 22
Hardtslående observasjoner - uke 21
1
Hardtslående observasjoner - uke 20
2
Hardtslående observasjoner - uke 19
Hardtslående observasjoner - uke 18
1
Hardtslående observasjoner - uke 17
1
Andre boksere som jukset - Del 2
Hardtslående observasjoner - uke 16
2
Andre boksere som jukset - Del 1
2
